#Lillehammer2016


 

I februar var jeg så heldig å få stå midt i arrangeringen av Ungdoms-OL på Lillehammer. Ettersom dette foregikk rett etter at jeg fjernet blindtarmen så fikk jeg ikke vært med på alt jeg hadde planer om, men jeg fikk vært med på litt allikevel.

Jeg ble skrevet ut av sykehuset torsdagen rett før generalprøva til åpningsseremonien, og jeg fikk delta i koret, som planlagt. Jeg kan love deg at det var relativt kaldt, adrenalinfylt, stressende, og litt stort. 
Deretter fulgte helgen, jeg hadde store planer om å reise til Hamar å få med meg kunstløp, men helgen ble tilbragt for det meste i senga. Jeg kunne reist sørover på mandagen og tirsdagen, men i og med at jeg fremdeles var i relativt dårlig form, så hadde jeg ikke veldig lyst til å reise nedover alene.

De neste dagene var jeg oppe og gikk litt, tok bussen rundt og fikk sett Hafjell, bob-banen, birkebeinerstadion, og alle stedene som jeg ikke hadde fått sett enda. 

Så kom lørdag, og lagkonkurranse i kunstløp. Jeg hadde gjort en avtale med ei fra koret, og vi skulle møtes i OL-amfiet. Med nistepakke, fulladet kamerabatteri, tomme minnekort og godt humør møttes vi rett før dagens første øvelse - isdans. Jeg var så over meg selv av lykke over å få se kunstløp at det er litt latterlig, jeg satt faktisk med tårer i øynene da de første gikk på isen. Min medallierte bestemte seg for å gi seg halvveis ut i konkurransen, så da satte jeg meg godt til rette, og var klar for å få med meg resten. 

Etter litt over seks timer i amfiet satt en veldig fornøyd Nina igjen med nesten 36gb bilder. Oisan. Auch? Bildene over er fra parløpet, av Alina Ustimkina og Nikita Volodin (Russland, gikk for team Determination). Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal finne på med alle bildene når jeg er ferdig med å gå gjennom, noen som har et forslag? Hadde vært gøy om de ikke bare ble liggende i en mappe på harddisken min.

Det må også nevnes at på tross av at jeg tok nesten 36gb bilder, så hadde jeg ikke mer plass på et eneste minnekort i det gutta gikk på isen. Det var både veldig trist, men også litt deilig. Veldig synd at jeg ikke fikk med emg noen bilder av dem, men det var også en annen opplevelse å bare sitte og se på.

Hvilken idrett liker du best å følge med på under vinterlekene? (Det er ingen hemmelighet at min favoritt er kunstløp.)


Design

Jeg skrev i slutten av januar at når jeg fikk tid, så skulle jeg sette meg ned og se litt ordentlig på designet mitt. Etter langt om lenge så fikk jeg tid, og et par brukendes bilder.

Slik så altså det midlertidige designet ut. Jeg må innrømme at jeg ikke syntes det var veldig mye i veien med det teknisk sett, men jeg ble liksom aldri fornøyd med fargekombinasjonen på bakgrunn og innlegg (synes den er sånn passe horribel), i tillegg til at det helhetlig ser ut som du er kommet inn på bloggen til ei sukkersøt jente på ca 14. Ikke noe i veien med det, hadde jeg bare vært en sukkersøt 14-åring. 



Det er fremdeles et par småting jeg ikke er helt fornøyd med, men det er absolutt noe jeg kan leve med! 

Hva synes du om det nye designet? 

Påskequiz - How not to do it

5/8 Riktige svar!

Godt levert! Du er med på å dra opp gjennomsnittet, og det kan du være stolt av. 

 

Quiz er noe jeg pleier å være dugandes til... Så fremt jeg slipper spørsmål som har med underholdning og sport å gjøre. Det er dog ganske gøy allikevel, selv om jeg ikke har veldig god peiling på svarene.

Har du prøvd deg på påskequizen enda? Hvordan gikk det?

 

 

Kort update!



Jeg vet ikke med deg, men jeg føler at tiden løper, og til tider så er den veldig mye kjappere enn det jeg klarer å være. Siden sist tror jeg at jeg trygt kan si ting har gått litt i ett.
Først kom ungdoms-OL, hvor jeg fikk meg en tur til Hamar. Tilbragte intet mindre enn åtte timer i OL-amfiet som tilskuer. (Jeg er ikke glad i kunstløp, jeg lover)
Videre gikk turen til Gardermoen, hvor jeg skulle hente ni portugisere. Med ungdomskoret reiste vi til Portugal i fjor sommer, så de siste månedene har jeg i samarbeid med Isabel fra Portugal, samt et par stykker her hjemme planlagt gjenbesøk for de av Portugiserne som hadde mulighet. Tenker jeg kan få skrevet et innlegg om den uken senere!

De dro søndag morgen, og derfra var det bare å ta det med ro for min del, få slappet av litt, før turen gikk videre til Oslo onsdag på møte, og deretter Tromsø og linedancefestival torsdag morgen. Jeg skal tråle iPoden min og se om jeg har noen bilder fra turen. (Jeg bør kanskje bli litt flinkere til å bruke den, for min egen del)

I Tromsø presterte jeg det kunststykke å bli syk, og med både influensa, bihulebetennelse og betennelse på stemmebåndet var det ikke så mye annet å gjøre enn å ta livet med ro. Det satt godt i, men nå ser det endelig ut til at jeg blir bedre igjen! Jeg trøster meg med det at slike ting går i det minste over, og vi vet godt hva det er.

Ellers går dagene med til å jobbe med særemnet, har innlevering på det i begynnelsen av april, og ligger sånn passe dårlig an. Det hører vel egentlig med, og det går nok greit til slutt allikevel. 

Planen nå for de neste dagene er å se gjennom bilder (hadde en liten shoot med Marie i går), se om jeg får fikset meg et design jeg kan være fornøyd med, og ellers jobbe som best med norsken. Jeg har etterhvert innsett at jeg ikke kan få noe dårligere enn 5 dersom jeg skal komme inn på de studiene jeg ser på, så da er det bare å henge i!

~Nina

Balletklassen


The Royal Operah House har laget en fin liten video som illustrerer balletklassen - før og nå.

Jeg må innrømme at klassene jeg er vant med minner mest om de fra 1880, det sier vel egentlig sitt om at ting har vært rimelig likt i over 100 år! Antrekkene i dag er hakket mer tettsittende, men ellers er det slik jeg er vant med, i alle fall! 

Det er også litt festlig hvordan de som skal representere dagens klasser har dratt med såpass med utstyr, selv om jeg vet en del gjør det, så har jeg inntrykk av at det er mer i bruk ved egentrening, og ute i den profesjonelle verden! Om du møter det ved din lokale danseskole, så er jeg imponert.

Den perfekte bursdag

Som noen av dere vet, så hadde jeg bursdag forrige uke. På tirsdag, for å være nøyaktig. Kort oppsummert kan man vel si at dagen ikke ble akkurat som forventet, og jeg tenkte jeg skulle dele min oppskrift på den perfekte bursdag med dere.

 

Først av alt: start dagen en del tidligere enn planlagt. Stå gjerne opp sånn i fem-tiden fordi du er kvalm. Jeg foreslår at du holder toalettskåla med selskap i et kvarters tid, før du finner en bøtte og tar plass på sofaen i stedet.

Deretter, sånn en time senere, kaster du opp. Det er ikke noe så fantastisk som å kjenne kvalmen forsvinne rett etterpå, du trengte vel kanskje å få det ut? Du kan nå slappe av, og anta at dagen ikke vil bli så aller værst allikevel.

Det er selvfølgelig omtrent nå, når du endelig slapper av et kvarter senere at smertene kommer. Mage og rygg, før kvalmen også blir med på festen. Hurra!

Etter å ha kastet opp et par ganger til er klokka blitt 08:00, og du bestemmer deg for å ringe legen allikevel. Noe skurrer, du tror ikke helt på at det er bare omgangssjuke. Ettersom legen din ikke begynner på jobb før klokka ni, så får du beskjed om at hun ringer deg så snart hun kommer på jobb. Du sier tusen takk, legger på, før du på ny kaster deg over den elskede spybøtta.

Det går knapt 10 minutter, før du har legekontoret på tråden igjen; denne gangen var det de som ringte deg. Etter å ha konferert med andre leger på kontoret har de kommet frem til at du må opp dit, og at du helst skulle vært der i går. Beskjeden lyder som følger; i og med at du kaster opp kan vi ikke sende deg i drosje, så vi rekvirerer en ambulanse. 

"Hurra!" tenker du selvfølgelig nå. Akkurat det du ønsket deg! Klokka er ikke mer enn halv ni, og du begynner å ane at du kan glemme alt du hadde av planer. 

Ikke det at det var veldig mye, men i og med at du skulle delta på åpningsseremonien til Ungdoms-OL, så hadde du egentlig øvelser hele ettermiddagen som du gledet deg til.

Du hentes, spennes fast på båren før dere kjører opp i byen til legekontoret. Legen din ankommer kontoret omtrent samtidig som du triller inn, og dere kan i alle fall himle litt oppgitt med øynene over den teite helsa di.

Etter å ha trykt litt på magen din, snakket en del, så går turen videre til sykehuset.

Her legges du inn på akutten, du får et nytt møte med erkefienden din (blodgassprøver, æsj), noen blodprøver tas, og du blir etter omkring to timer sendt opp på en avdeling. 

Akkurat nå er du så sliten, og har så vondt at du ikke helt vet hvor du skal gjøre av deg. Kvalmen har gitt seg, og du kjenner at du er både sulten og tørst. Kanskje ikke rart, i og med at du har kastet opp alt du hadde innabords.

Etter en stund bestemmer de seg for at du kan få noe smertestillende, og noe for kvalmen. Nyt det! Du kommer nå til å sovne, fordi du er utslitt, og du er høy på morfin.

Det blir flere undersøkelser, og du sendes litt hit og dit. Etterhvert er de også sikre på at det ikke er omgangssjuke, men de finner heller ikke noe annet.

Klokka er nå blitt halv åtte på kvelden, og du kjenenr at du vil hjem. Sove. Slappe av. Bli frisk. Så kommer beskjeden om at du legges inn for operasjon, de regner med å ta deg inn om ca en halvtime. I utgangspunktet mest for å se, men de regner med at de må ta blindtarmen.

Det er selvfølgelig den halvtimen alle dine pårørende er utilgjengelig, og du, sliten som du er, er passe skremt. Konseptet narkose og operasjon er noe du har klart å unngå så langt, det hadde ikke gjort deg noe å unngå det en stund til.

Du legges i narkose, noe som egentlig var ganske ekkelt, men heldigvis fort gjort. 

Når du våkner igjen er det to timer senere, og du er passe rar i hodet. De er dog koselige på oppvåkninga, og kjæresten får lov til å komme inn en liten tur for å si hei. Hun har også med en sekk med litt klær og slikt, for det var ikke akkurat det du fokuserte på i morges.

Halv to er du endelig oppe igjen der du skal sove. Du får dagens første måltid, og tenker som så at neste års bursdag garantert blir en opptur.

 
BBmO9Y9wjgZ


 

Jeg tar jo kjempemange selfies, noe alle som kjenner meg kan bekrefte. Synes dog at det var på plass med en fra sykesenga.
Og vel, det skal nevnes at jeg brukte litt tid på å le, være generelt oppgitt, og så sarkastisk som overhodet mulig. 

I løpet av onsdagen ble jeg lagt ned på barneavdelinga fordi de trengte rommet mitt, og det siste døgnet på sykehuset var egentlig ganske alright! I alle fall når jeg klarte å komme meg ut av senga. Fikk dra hjem torsdagen, akkurat i tide til generalprøva før åpningsseremonien, så jeg fikk faktisk vært med allikevel!

 

Her sitter jeg en uke senere, tre fine små sår på magen, dekket av plastere! Smertene er blitt mye bedre, og hey! Gjett hvem som ikke har vært kvalm på snart en uke? Fremskritt!

Og for å se lyst på det; nå er den drittungen av en blindtarm fjernet, den kan ikke lage mer bråk nå.

En sånn dag?



Slik ser det ut rett over Mjøsa i dag. Gradestokken har krøpet seg opp på pluss-siden, og jeg ber til værgudene om at den for guds skyld må holde seg der til snøen er borte, så vi slipper en gjentakelse av romjula med bare glattis over alt.

Det er litt trist at jeg ikke kan kle på meg boblebukse og jakke, og hive meg i snøen som om jeg var 6 år igjen, men i og med at jeg går hvor enn jeg skal, så er det egentlig helt greit.

Det til sides, jeg elsker utsikten min i blant. Det er noe nydelig ved tåka som ligger høyt i dalen, det gir meg lyst til å sette meg godt til rette i godstolen med en god fantasy-bok. Eller å gå meg en tur med kameraet. Det gir meg ro.

Nå skal jeg ut og filme åpningen til en casting-video. En av fordelene med liten leilighet er nemlig at jeg ikke har plass til å filme meg selv om du skal ha med hele meg i ramma. Heldigvis er været på min side i dag, i og med at jeg må gjøre ferdig den filmen i dag.

Om litt under to timer begynner jeg på jobb, og i dag gleder jeg meg til å gå de to kilometerne opp til byen og dansesenteret. Og som vanlig ? jeg gleder meg til å jobbe.

 

Og du, hvordan går din dag?

Nytt design!

Om du har vært innom her tidligere, så ser du kanskje at designet er litt endret. Eller ganske mye endret, alt ettersom. Designet jeg har akkurat nå er ikke ment til å være veldig varig, men det er et midlertidig et, i og med at jeg har en del jeg må gjøre før jeg får gjort det ferdig. 

 



Slik så altså det gamle designet ut! Ettersom bildene er snart tre år gamle syntes jeg liksom at det var på tide med en utskiftning, selv om jeg egentlig ikke har stort å bytte de ut med.

Hva synes du om det nye designet?

På tide?


Rachel Platten ? Fight Song

 

En av de tingene som hører med å være syk er den evige opp-og-ned. Ikke for den del, jeg mistenker at vi alle får vår del av den. Fordelen med å ha vært nede i kjelleren en tur, i alle fall for min del, er at ting som regel går bedre om jeg får det ut.

Forrige innlegget var et slikt et. Et av de som egentlig bare er depressiv lesning, men som for min del bare må ut. Akkurat nå sitter jeg og hopper litt opp og ned fordi jeg planlegger nytt bloggdesign.

I og med at designet egentlig aldri ble gjort ferdig, så er det et par ting som ikke fungerer som de skal. Det er kanskje på tide å gjøre noe med det? Jeg har begynt planleggingen så vidt det er, så får vi se hvor det bærer hen!

Videre er jeg nødt til å dra med meg kameraet og kjæresten, gjerne ei venninne eller to også, på et par turer. Jeg innså ganske nylig at jeg har veldig få bilder av meg selv fra de siste to årene. Av en eller annen merkelig grunn har jeg en tendens til å ende opp bak kameraet, ikke foran.

Så ja, en liten kort update! Jeg gleder meg til å få på plass et nytt design og et par nye bilder!

 


 Legger ved et eldre bilde jeg fant i arkivet mitt her om dagen! Bildet er tatt i februar 2012, av ingen ringere enn Iselin. Og sånn om det skulle være noen tvil: jeg lærer nok aldri det der med å ikke skulle hoppe rundt i kjole og skjørt.



Jeg skulle ønske det gikk bedre

Hey! Om du har lyst til å lese et passe depresivt innlegg, så kjør på! Om ikke, så ville jeg hoppet over dette. 

 

I skrivende stund ligger jeg på sofaen. Jeg har for første gang på flere uker vært oppegående nok til å ta noe oppvask, og å lage en enkel middag.

For to uker siden hadde jeg nok en tur på sykehuset; nye blodprøver skulle tas, uten at vi egentlig hadde håp om å finne noe. Det var onsdag. Allerede fredag fikk jeg melding fra fastlegen om at de hadde funnet noe, og jeg måtte komme tilbake for kompletterende prøver. Samtidig fikk jeg meg en henvisning videre til spesialist.

Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor lykkelig jeg var over å få den beskjeden. Jeg sto bokstavelig talt på gulvet i leiligheten, hoppet opp og ned, øynene fylt av gledestårer. Man ønsker aldri at det skal være noe galt, men når vi allerede vet at det er noe er det utrolig deilig å finne noe.

I et par dager gikk jeg i lykkerus. Jeg våget å tenke litt mer fremover, drømme litt om videre utdanning, planla til og med en skolesøknad. Så sa det stopp. Tenk om det er enda en blindgate? Tenk om jeg kommer til spesialisten, og vi fremdeles ikke klarer å finne noe? De siste fire ukene har jeg vært veldig dårlig igjen, ikke har jeg vært i stand til å lage meg skikkelig mat, rydde i leiligheten, eller noe som helst. Jeg har ikke gjort annet enn å ligge i senga og på sofaen om hverandre, med unntak av besøk hos legen, et par turer til sykehuset, to møter og en kveld på jobb.

Jeg har ikke vært så dårlig på snart to år. Jeg har alltid vært heldig nok til å ha i alle fall 2-3 timer om dagen hvor jeg har fungert greit, noe jeg har satt pris på. Nå om dagen har jeg ikke de timene. Jeg har aldri gått så lenge uten å ha de timene før. Hva om jeg ikke blir bedre denne gangen?

Jeg skulle ønske jeg kunne sitte her å glede meg til åpningsseremonien til OL, jeg er så heldig at jeg skal være med der, men skåret i gleden er og blir at jeg ikke vet om jeg kommer til å være i form til å takle alle prøvene i forkant.

Jeg hadde vel håpet på at 2016 skulle begynne bedre. Jeg ønsker virkelig at vi finner ut av noe mer snart, men akkurat nå våger jeg ikke lenger å håpe. Det er ingenting jeg vil heller enn å få lov til å komme tilbake til en hverdag, men skole eller jobb, rutiner, fritid, og ikke minst en kropp som fungerer normalt.

Som sagt, jeg skulle ønske det gikk bedre.

Langt om lenge, og lenger enn langt

Tikk takk tikker armbåndsuret av gårde, det bryr seg da ikke om hvor mange tikk som får passere? Et tikk her, et takk der, og plutselig har vi bare tikktakket oss gjennom år og dag, uten at noen egentlig vet hvor tiden ble av.

 

Jeg skal ikke lyve, det er litt rart å være tilbake her etter så lenge. Om jeg tenker etter, så tror jeg det er minst et år siden jeg var pålogget her inne, det alene sier vel egentlig sitt. Det har sikkert vært deilig å ikke blogge, men jeg må innrømme at det er så lenge siden, at jeg ikke en gang er sikker. Jeg prøvde en liten periode igjen på en annen blogg, det ble en kort prosess. 

Allikevel velger jeg altså å prøve igjen, etter flere forsøk hvor det bare ikke har fungert i det hele tatt. Det verste er kanskje at jeg ikke har noen stor tro på at jeg skal klare å fortsette denne gangen heller? Akkurat nå velger jeg å se det som en styrke, for jeg tror heller ikke at jeg kommer til å gi meg i morgen, jeg bare har helt ærlig ikke tenkt så alt for mye over det enda. Jeg skriver fordi jeg har lyst, når jeg vil. Jeg har ingen forklaring på hvorfor, plutselig satt jeg bare her og skrev, kan vel anta at jeg ville nå, da? For nå skal det bare få lov til å være det det er.

Jeg har egentlig fundert litt på det å blogge eller vlogge i de siste månedene, jeg har bare ikke gjort meg ferdig med tenkingen. Noen dager har det virket som en strålende idé, andre dager lurer jeg på hva i huleste som går av meg. I dag tror jeg ikke det er et fantastisk påfunn, men jeg tror heller ikke at det er noe dumt ved det. 

Tiden etter at jeg åpnet dette blogginnlegget har tikket seg av gårde i rekordfart, og så langt har jeg brukt omtrent en halvtime. Ikke fordi at det jeg skriver egentlig krever noe, men fordi jeg også har sittet og tenkt. Tidligere blogget jeg fordi jeg følte for å uttrykke meg, det var en hobby, noe som rett og slett var koselig å bruke fritiden på. I dag tror jeg det handler litt om det, men også om det at jeg har ting jeg har et behov for å si. Ikke noe aldeles viktig for verdenssamfunnet, ikke de store meningene eller den krasse kritikken, men jeg har behov for å si noe om meg og hverdagen.

Noe av det siste jeg skrev om her før jeg forsvant var sykdom, og for å oppdatere på den fronten; jeg er i grunnen fremdeles syk. Og før du spør: nei, vi vet ikke egentlig helt hva som forårsaker det, vi har heller ingen diagnose å sette på det. Innimellom er det helt greit, jeg kunne ikke brydd meg mindre, andre dager er det utrolig slitsomt. Det er kanskje aller mest for de dagene det er slitsomt jeg har noe å si; det er så utrolig mange som spør hvordan det går, så utrolig mange jeg bare aldri får kommet tilbake til etter å ha sagt at vi snakkes senere, og så utrolig mange jeg bare rett og slett ikke får sagt hei til. Dette er min kommunikasjonsvei til dere, og til alle andre der som også måtte lure. Det blir ikke lange private samtaler og alt av detaljer, men det blir en liten oppdatering når jeg føler for det, så har dere i alle fall muligheten til å få med dere hva som skjer. 

 



 

Til neste gang! Når enn det måtte bli.

Same Love

Ny header

 

 

 

Den gamle headeren så altså slik ut. 

 

 

Selve bildet liker jeg bedre fra den første, men det er kjekt med litt forandring også.

Herlig å være syk!

Bø!

Var det noe du ventet i dag, så var det garantert ikke et nytt innlegg fra meg. Jeg har, mildt sagt, vært fraværende siden april.

 

Vel, for å gjøre kort prosess: etter forestillingen vi hadde med skolen ble dagene fylt opp av prøver og innleveringer, jeg hadde de siste dagene i jobben som pianist og kordirigent, jeg begynte så smått som koreograf for en konfirmantgruppe, og jeg fikk jobb som koreograf for en oppsetning som faktisk hadde premiere nå på lørdag.

Men, siden den 12. mai har formen min vært relativt dum. Jeg fikk først æren av å være sengeliggende i over tre uker før jeg kom meg ut for første gang på onsdag. Formen har siden da vært alt fra helt på topp til verre enn verst, vi har tatt veldig mye prøver, fått noen svar, men ikke alt.

Tror det kjipeste med å ha vært syk så lenge er at jeg ikke har hatt muligheten til å danse. Verden surrer rundt i sirkler bare jeg gjør en enkel piruett, jeg er mye kvalm og har veldig mye vondt, og har nå egentlig fått beskjed om å holde meg i ro til jeg er helt på topp igjen.

 

Med andre ord, jeg har hatt god tid til å gjøre minst mulig, ettersom jeg har sovet mesteparten av tiden.

 

Men, nå som jeg er på bedringens vei, men allikevel ikke har lov til å være i aktivitet, kanskje jeg får vært litt mer aktiv? Det er alltids lov til å håpe.

 

 

 


Giveaway!

Heisan!

Vet jeg har vært fraværende siste to ukene, men det kommer nok noe i helgen.

Denne bloggen har giveaway!

I forbindelse med verdens bokdag som var på tirsdag deler forfatteren ut en pakke med sine seks favorittbøker, så det er bare å melde seg på!

Jeg har i alle fall gjort det, og håper på å bli den heldige.

Snart er vi der! Danseforestillingen



Bø!

Fraværende, jeg? Aldri.

De siste dagene har jeg vært både syk og sliten. Kort fortalt er det jeg har gjort siden sist å ha to danseforestillinger i teateret, to dager med masse jobb, deretter blitt syk og vært sengeliggende.

Men, tilbake til forestillingen; her på linja har vi en fast forestilling i året, den pleier å være i mars, men i år ble den flyttet fordi musikklinja setter opp en musikal hvert tredje år, og i år hadde de hovedscenen i mars, derfor flyttet vi forestillingen vår for å ikke ha den samtidig.

Totalt besto forestillingen av 14 nummer om jeg ikke husker feil, fem fra tredjeklasse (som har blitt sinnsykt flinke det siste året), fire fra andreklasse (altså klassen min), et felles for andre og tredje, vi hadde gjestekoreograf som lærte oss litt hiphop, og to nummer fra første klasse. I tillegg hadde vi felles åpning og avsluttning, noe som alltid er koslig.

For min del var nok den mest utfordrende koreografien vi hadde balletten, aner du hvor oppblåst man føler seg første gangen man bruker tutu? Det gikk heldigvis ikke så ille som fryktet, og jeg kom gjennom begge forestillingene halvveis i live.

Begge bildene har pappa tatt med kameraet mitt på kveldsforestillingen, bildene jeg har fra skoleforestillingen er ikke helt brukende, så jeg har ikke så mye bilder.

Har du vært med på en danseforestilling før? Eller sett en?



"You"


Demi Lovato - Skyscraper

You can take everything I have
You can break everything I am
Like I'm made of glass
Like I'm made of paper
Go on and try to tear me down
I will be rising from the ground
Like a skyscraper
Like a skyscraper

UKM 2013


(Bildet er tatt av denne fantastiske, dyktige jenta)

I begynnelsen av mars var det for meg lokalmønstring i UKM, og vi var hele 53 personer påmeldt med både kunst, musikk, dans og litteratur. Dette er totalt femte året jeg er med i UKM, fjerde året jeg danser solo. Det morsomste er jo å se tilbake på filmene fra de første årene, og se at jeg faktisk har hatt en enorm forbedring.

I fjor kom jeg for første gang videre til fylkesmønstringen i Hønefoss, etter at jeg året før fikk beskjed om at jeg var absolutt god nok til å komme videre, men kommunen kunne sende videre kun 3 scenebidrag, og da ble musikerne prioritert, ettersom jeg var den eneste som danset. Ettersom kommunen har hatt felles mønstring med nabokommunen frem til for fire år siden ble jeg dermed den første fra kommunen til å komme videre med dans, noe som selvfølgelig var litt stas. Jeg kom opp til Hønefoss, og ble kjempenervøs for at alle andre skulle være utrolig mye flinkere enn meg.

I år var jeg skråsikker på at jeg ikke skulle komme videre, det gikk ikke strålende, jeg måtte hoppe rundt i pirouettene fordi jeg satt fast i gulvet, og jeg glemte helt koreografien mot slutten, og endte med å bare improvisere resten. Da fikk jeg med andre ord sjokk i det dommerne sa at jeg skulle videre, og gleder meg nå utrolig mye til fylkesmønstringen som er om kun to uker.

 

Har du noen gang vært med på UKM, eller lignende?

"Peacock"

 

Bildet er tatt på Gulskogen gård.

Som noen kanskje har fått med seg, så er jeg ikke bare interessert i dans, men også i fotografering, skriving, sying, og i grunnen alt for mye annet.



"Free"

 



 

Hvorfor "Ingen Ballerina"?


Nina Pretty Ballerina (ABBA), mest for å illustrere innlegget.

 

 



 

Jeg liker å danse. Man bør like å danse når man har valgt å gå danselinja på videregående. I løpet av en uke har jeg omtrent 10 klokketimer med danseundervisning, i klassisk, jazz og moderne.

 

Når jeg begynte likte jeg best moderne, det var de eneste timene jeg ikke følte meg som en klumsete elefant iført tutu-skjørt. Her følte jeg i alle fall at jeg ikke var den eneste som gjorde masse rare bevegelser (om du ikke vet hva moderne dans er, så kan jeg opplyse om at store deler av det kan bestå av nokså snodige ting, og vi gjør bl.a. masse rare øvelser som å sammen i en stor klynge skulle kravle oss fra den ene siden av rommet til den andre mens vi holder ei på gruppa oppe fra gulvet).

 

I ballett-timene jobbet jeg hardt, jeg ville få det til. Jeg følte ikke at jeg gjorde mye fremskritt, men jeg håpte at jeg kanskje, bare kanskje gikk fremover med museskritt. Jeg tror jeg som regel var alene om å være sliten etter ballett-timene i første klasse, jeg ga som regel alt, og nektet å gi opp før jeg fikk det til. Jeg perfeksjonerte ting til jeg ble blå, men jeg tror ikke det syntes så godt, for jeg gjorde det ikke eksepsjonelt bra.

 

Jeg har alltid hatt litt lyst til å danse ballett, men der jeg vokste opp var det aldri en ballettskole i nærheten. Og hadde det allikevel vært en tror jeg at lille meg ikke hadde holdt ut lenge. Jeg ville lære å danse ballett, men jeg kunne ikke fordra repetisjon og pirking. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg gjennom en hel ballettime før jeg gikk i tiende, men ettersom jeg aldri prøvde, så vet jeg ikke.

 

Men, etter å ha hatt ballett nå i litt over halvannet år, så liker jeg det veldig godt. Jeg føler meg fremdeles ofte som en elefant ikledd tutu, men ikke fullt like ille som før.  Vi har så vidt begynt litt på tå, og jeg ser virkelig frem til å en dag kunne klare å faktisk danse i de skoene, ikke bare stå ved barren og gjøre øvelser.

 

Jeg vil gjerne, men jeg blir nok aldri noen ballerina.

Someday

Steve Earle - Someday

 





Someday I'm finally gonna let go

'Cause I know there's a better way

I wanna know what's over that rainbow

I'm gonna get out of here someday

Someday

 

Første gangen jeg hørte denne sangen var i filmen var i filmen the Bridge to Terabithia, og siden har jeg egentlig hatt helt dilla på den. Det er faktisk den andre sangen jeg lærte meg å spille sånn halvveis på gitaren.

 

Jeg liker budskapet i sangen veldig godt, men i det siste har jeg begynt å tenke på et ord i teksten mer og mer.

"Someday"

En dag skal jeg gjøre det, men ikke i dag. Det er mye vi skal gjøre en dag, men når? Vi har alltid en unnskyldning for å ikke gjøre ting i dag, noen ganger er de gode, andre ganger ikke. Jeg tror vi alle har et behov for å gjøre det i dag en gang i blant, det gir livet mening.

Ingen Ballerina

Jeg er ikke den jenta som står opp tidligere om morgenen for å sminke seg, eller den jenta som er på shopping minst en gang i uka, med mindre du regner med innkjøp av matvarer fra dagligvarebutikken på hjørnet. Jeg er ikke den jenta som fester hver helg og drikker seg full, ei heller den jenta som bytter kjæreste hver fjortende dag. Jeg er ikke den som stadig skal prøve den nyeste dietten, eller for den saks skyld ei heller hun med medlemskap på et treningssenter.

 

Men, hvem er jeg da?

 

Jeg pleide å være hun med håret, eller hun med hodet, alt ettersom. Ellers kunne jeg sikkert være hun med brillene, eller hun med de rare klærne. Så ble jeg visst eldre jeg også, fremdeles hun med hodet, hun som var flink til å danse, og hun som alltid leste.

 

Planene for fremtiden var lagt ut; livet mitt var jo enkelt å bestemme! Det var ingen tvil om hvilken vei jeg skulle gå! Selvfølgelig skulle jeg bli lærer, og helst forfatter på si. Skråsikker på dette gikk jeg inn i den videregående skole med en boble rundt hodet; jeg trodde ikke det fantes noe annet alternativ; flinke Nina måtte jo bli lærer, eller hva? Det som en gang var det jeg hadde lyst til ble det eneste alternativet jeg tenkte på, alt annet ble glemt. Hvorfor skulle jeg tenke på vanskelige valg om utdanning, når jeg allerede visste hva jeg skulle bli?

 

Og så for noen  uker siden begynte jeg å tenke over det; hva vil jeg egentlig bli? Jeg er ikke lenger så skråsikker på at jeg vil bli lærer, ikke med en gang, i alle fall. Det er mye annet jeg kunne tenke meg å bli også; astrofysiker, sykepleier, eller kanskje til og med sirkusartist?

 

Jeg var så skråsikker på hvem jeg var at jeg ikke klarte å se hvem jeg egentlig var. 18 år gamle Nina i kollektiv med ønske om å bli alt for mye, og med alt for liten tid. Jeg kunne tenke meg å lære fem forskjellige språk, ta privatisteksamen i informatikk, dykke ved The Great Barrier Reef, danse på Broadway i en musikal, eller være med som dancer i the NYC Ballet, skrive en bok, skrive flere bøker, utforske luftakrobatikkens verden, komme til landsmønstringen i UKM, lære meg å ta fantastiske bilder, og fortsatt ha tid til både venner, familien og kjæresten.

 

Jeg er ikke lenger skråsikker på hvilken vei jeg skal gå, jeg er blitt Nina den usikre. Nina som forandrer mening konstant, og som ikke kan bestemme seg for om hun bør koreografere dansen sånn eller sånn. Jeg er ikke lenger hun som kler seg fullt merkelig, eller hun som konstant sitter med nesa i en bok. Jeg er ikke lenger hun som er så flink til å danse, og heller ikke hun som vet alt til en hver tid.

 

Men, en ting vet jeg fremdeles sikkert; jeg er meg selv.

 


(Bildet er tatt av Anita)

 

 

Kommer du til å følge bloggen min?

Hva synes du om designet?

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Februar 2016 » Januar 2016
hits